|
Nr 15. 2006 sid. 19–31
|
|
|
Det er beundringsverdig at tidsskriftet Mellanrummet publiserer et temanummer med fokus på psykoterapeuten. Jeg setter pris på å bli invitert til å beskrive den forskning om psykoterapeuters utvikling som utføres i de nettverkene som jeg deltar i. I innledningen redegjøres det først for noen historiske hendelser som har hatt stor betydning for den negative utviklingen vi har sett, nemlig tendensen til å defokusere studier av terapeuten. Deretter presenteres noen empiriske argumenter for å rette oppmerksomheten nettopp mot studier av terapeuten. Etter dette beskriver jeg noen av resultatene fra to studier av psykoterapeuters profesjonelle utvikling. I løpet av de siste tiårene har det skjedd en dreining i psykoterapiforskningen og i debatten om evidensbasert praksis som innebærer en øket vektlegging av det metodiske aspekt ved psykoterapi og et tilsvarende redusert fokus på psykoterapeuten. Dette til tross for at nyere psykoterapiforskning nettopp dokumenterer den avgjørende betydningen som terapeuten har for resultatet av behandlingen (Se for eksempel Wampold & Brown, in press). I England skjer nå en sterk favorisering av såkalte evidensbaserte behandlingsformer. I USA har spesielt helselovgivningen på 1970 tallet bidratt sterkt til den metodefokusering vi har sett den siste tiden. Spesielt betydningsfullt var The Health Maintenance Organization Act fra 1973. Denne lovgivningen skapte et grunnlag for Managed Health Care og Managed Health Organization (MHSs) (Wampold, Lichtenberg, & Waehler, 2002). Prinsippet om ”diagnostisk related groups” (DRGs) ble formulert som følge av Social Security-lovgivningen av 1983 og spesifiserte en maksimum behandlingsgrense for definerte diagnoser. Den medisinske forskningsmodellen, med det randomiserte forsøktet (randomized controlled trials, RCT), ble gullstandarden for å etablere kausalitet. Det mentale helsefeltet og psykiatrien ble etter hvert presset til å anvende denne forståelsen og fant en partner i den farmakologiske industrien for å håndtere dette presset. De tilbø billigere behandlinger til tross for at det ikke forelå noen overbevisende dokumentasjon på at behandling basert på DSM-systemet ga noen spesiell gevinst (Orlinsky, Rønnestad, & Willutzki, 2004). Biologisk psykiatrisk forskning passet godt inn denne tenkningen. Forestilllingen om den ”aktive ingrediens” som skulle korrigere ”noe som var feil”, (the drug metaphor) ble en dominant diskurs i biologisk psykiatri. Amerikanske psykologer kom under press på å dokumentere effekten av sine behandlinger. Division 12 (Division 12, 1995) (Division of Clinical Psychology) i den Amerikanske psykolog-forening (APA) tok utfordringen ved å etablere en Task Force on the Promotion and Dissemination of Psychological Treatments. Metodekravene var som i tradisjonell eksperimentell forskning og formulert etter retningslinjene fra Food and Drug Administration krav til godkjenning av medikamenter (Wampold et al., 2002). ...
|
|
||
|
Copyright: Allt material ©
MELLANRUMMET 2011-10-29 |
