Foreldrearbeid når barnet går i psykoterapi med fokus på teamarbeid og samarbeid med foreldre Berit Senstad og Rune Johansen

Nr 16. 2007 sid. 88–101

Foreldrearbeid når barnet går i psykoterapi med fokus på teamarbeid og samarbeid med foreldre

Berit Senstad og Rune Johansen

Förstasidan

Berit Senstad er klinisk sosionom med spesialutdanning i barne- og ungdomspsykiatri. Hun arbeider ved Diakonhjemmet sykehus, avd. Mentalhygienisk Rådgivningskontor i Oslo. Hun har vært lærer for 3-årig spesialseminarer for sosionomer i videreutdanning, samt ved spedbarnsobservasjonsseminarer og undervist på Sosialskolen i Oslo. Hun har veiledet leger, pedagoger og psykologer i foreldrearbeid.
Rune Johansen er psykiater og barne- og ungdomspsykiater. Han har tidligere vært avdelnings-overlege ved Mentalhygienisk Rådgivningskontor og Nic. Waal Institutt i Oslo og arbeider nå i privat praksis med barn, ungdom og voksne. Han er leder for NFPPBU (Norsk forening for psykoanalytisk psykoterapi med barn og ungdom) og han er også EFPP-delegat.

Når foreldre søker hjelp for sitt barn har problemene ofte pågått over lang tid. Hvis det er andre som anbefaler henvisning kan det ha gått ennå lengre. Foreldrenes usikkerhet og sårbarhet gjør at de nøler. Før de henvender seg har de alltid investert mye i å løse og jobbe med problemene selv, de har søkt å finne andre løsninger. For de fleste foreldre er henvendelsen til en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk den siste utveien.

Dette handler om følelser av nederlag; det å ikke ha vært gode nok foreldre, det å ikke ha strukket til og mye en opplevelse av angst og skyld. I tillegg vil en henvendelse om behandling for barnet samtidig være en henvendelse til fagfolk som vil ”vurdere” om foreldrene har ”feilet”. Det vil være et aspekt av å sitte på anklagebenken overfor ”ekspertisen”, med forventning om å få vite at de ikke har strukket til.

Når vi møter foreldre vil de derfor være preget av disse følelsene, for noen mer bevisst, men for de fleste mer ubevisst. I utgangspunktet vil alle foreldre sine barns beste. Det å måtte erkjenne at man ikke har fått det til er sårbart og smertefullt. De kommer til poliklinikken med en stor grad av beskyttelse av sin sårbarhet, ofte definert av fagfolkene som motstand, ambivalens og manglende motivering.

Der hvor det er eller har vært ytre påkjenninger i barnets og familiens liv – f.eks. separasjons-/skilsmissekonflikter, sykdom/ dødsfall i familien, sosioøkonomiske problemer o.l. som kan forklare barnets problemer og strev, vil innfallsporten til et samarbeid være mer åpen. Dette vil kunne innebære at foreldre lettere får et fristed til tenkning og utveksling som handler om dem selv som foreldre, om relasjoner til og samspill med barnet og hvordan disse påkjenninger har virket inn på familien og relasjonene som helhet.

Når barnets emosjonelle konflikter/adferdsproblemer i hovedsak kan forståes ut fra reaksjoner på ytre påkjenninger, vil familiebehandling derfor kunne være et adekvat tilbud. I slike situasjoner hører barnets følelser/tanker/fantasier foreldrene til, i den forstand at det er viktig for barnet å kunne dele vanskelige, ”forbudte”, tanker og følelser i nærvær av foreldrene. Foreldre kan av og til også komme med forslag om at barnet har noe på hjertet som de trenger å dele med en alene utenom dem. Ut fra ovennevnte vil de ofte indirekte uttrykke lettelse over viktigheten av at de kommer til samtaler sammen med barnet og eventuelle søsken. Dette krever at det i realiteten er et rom for barnet – barnets tanker og følelser.

...

Copyright: Allt material © MELLANRUMMET
Mångfaldigande av innehållet är enligt lagen om upphovsrätt förbjudet utan skriftligt medgivande av redaktionen. ISSN 1404-5559. Utgiven av Mellanrummets Vänförening

2011-10-29

Webbmaster