|
Nr 22 2010 |
|
|
Tessa Baradon er praktiserende barnepsykoterapeut og leder for “Parent-Infant” prosjektet ved Anna Freud senteret i London. I boken Relational trauma in infancy har hun fått med seg kolleger og andre fagfeller til å skrive en bredt anlagt bok om relasjonstraumer i spedbarn-foreldre forholdet, en bok som innneholder både bakgrunnsteori og grundig beskrivelse av ulike behandlingstilnærminger. Målgruppen er barne- og ungdomspsykoterapeuter, kliniske psykologer, barne- og ungdoms psykiatre, psykoanalytikere, helsepersonell og sosialarbeidere. Resulatet er en omfattende samling interessante essayer av varierende faglig kvalitet. Boken omtales som en essaysamling snarere enn en lærebok. Boken åpner med et innledende essay av Baradon der hun ønsker at boken skal være ”an innovative contribution to the field of infant mental health in bringing together previously separated pardigms of relational trauma from psychoanalysis, attachment, and the neurosciences.” En prisverdig målsetning. Deretter følger to viktige og gode bakgrunnskapitler. Det første, skrevet av Inge-Martine Pretorius, tar for seg betydningen av epigenetikk og gen-miljø interaksjonen ved utvikling av dys-funksjonelle foreldre-spedbarnsforhold. Allan Schore diskuterer i neste kapittel ”The neurobiology of broken attachment bonds” parallellen mellom psykologiske og nevrobiologiske effekter av tidlige relasjonstraumer (mishandling, neglekt). Disorganisert-disorientert attachment kan utvikles, med økt risiko for senere utvikling av psykiatrisk sykdom (det psykologiske aspektet). Endrede metabolske prosesser har negativ virkning på videre nevroutvikling og gir økt sårbarhet for stressorer senere i livet (det nevrobiologiske aspektet). Disse kapitlene er et godt funda-ment for resten av essaysamlingen. Som i alle essaysamlinger myntet på, og skrevet av, ulikt fagpersonell, er stilen varierende. Michelle Sleed/Peter Fonagy og Carol Broughton sine bidrag er eksempler på kapitler av viteskaplig karakter, teoritunge med grundige referanseranselister. Her problematiseres metodenes validitet og fortolkning. Eksempelvis reiser Sleed og Fonagy spørsmål om i hvilken grad scoringsverktøy utviklet og validert blant middelklassekvinner kan overføres til marginaliserte, ofte traumatiserte, kvinner, om verktøyene da vil være sensitive nok (les boken og ”finn svaret”...). De diskuterer også det viktige skillet mellom å obser-vere selve atferdsmønstrene i relasjonen, og de mentale representasjoner hver part tar med inn i denne relasjonen. Broughton beskriver i essayet ”Measuring trauma in the primary relationship” metodetekniske aspekter ved bruk av PIRAT, hvordan tolke om babyen er redd eller unnvikende? Hun beskriver hvordan ulike observatører oppfatter mor-barn samspillet forskjellig, for så å diskutere seg frem til konsensus om hvordan samspillet skal scores. Slike kapitler fungerer godt som bevisstgjøring i forhold til hva vi egentlig måler og ser etter i foreldre-barn samspillet, og hvordan ulike terapeuter fortolker samme situasjon forskjellig. Andre kapitler som James/Newburys om gruppeterapi på et hospits (for hjemløse), og Tomas-Merrils om støtteterapi hos innsatte mødre (i fengsel) er interessante beskrivelser av pågående prosjekter og deres praktiske utfordringer og dilemmaer. Flere kapitler presenterer case-studier. Dette fungerer godt. Foreldre-barn-terapeut interaksjon beskrives eksempelvis hos en traumatisert mor (Joyce) og i to caser med sterk projektiv identifikasjon (Jones). Det er mye mor-barn, men i et viktig (dog unummerert) kapitel skrevet av Tessa Baradon diskuteres fars rolle spesifikt. Case-studiene fungerer godt som levendegjøring av teoristoffet, spesielt i kapitlet ”Trauma in the crucible of the parent-infant relationship” av Judith Woodhead, der teori og case-studie veves sammen, skrevet i inkluderende jeg-form. I tillegg fremstår case-studiene som situasjoner alle målgruppene vil kunne gjenkjenne og finne viktige. Således får de en samlende funksjon i essaysamlingen. For å oppsummere: Baradon og medforfatterne har skrevet en god bok om hvor uheldig foreldre-barn relasjonen kan utvikle seg når mor (eller far) har ”spøkelser i bagasjen”, samtidig som boken inngir håp om at helsepersonell gjennom målrettet interaksjon og terapi faktisk kan hjelpe. De presenterer løsninger. For det fortjener forfatterne honnør. Samtidig kunne boken løftet seg enda et par hakk dersom interaksjonen mellom psykologiske og nevro-biologiske aspekter omtalt av Pretorius og Schore i de innledende kapitlene i større grad hadde blitt inkorporert i resten av boken. Boken anbefales uansett. Unn Kristin Haukvik
|
|
||
|
Copyright: Allt material ©
MELLANRUMMET 2011-10-29 |
